Vinnere 2026

Matprisen: Kjøkkenseksjonen ved Det kongelige hoff

De tre nominerte til Matprisen er mer lavmælte enn de kunne vært. I fjellet holdes en kultur i live som har vært der i mer enn tusen år, og som i fjor kom inn på UNESCOs liste. Et familiebruk i Ås dyrker fôret, slakter dyra og selger kjøttet over disk på samme tun. Og bak en port de fleste av oss aldri får gå gjennom, gjøres det et arbeid som når hele verden. 

Fisk og skalldyr fra kysten, honning fra bikubene i parken og råvarer fra Bygdø og lokalt der de er på reise. Det finnes ingen sterkere måte å si det på enn å legge det på fatene som går ut til gjestene, og det sies hver eneste dag, uten at så mange får høre om det. Bak porten har Nicolai Lundsgaard vært kjøkkensjef i tretten år, og han sørger for at gjester fra hele verden får smake de beste norske råvarene. 

Når statsoverhoder fra andre land spiser ved hoffet, er det Norge, fra fjord og jord til bord, de får smake. 

Matprisen 2026 går til kjøkkenseksjonen ved Det kongelige hoff. 

Årets kjøkken: Fondsbu Turisthytte DNT

De tre nominerte har alle valgt bort den enkle veien. De kjøper ikke ferdig, men henter råvarene der de bor, og de forteller gjestene hvor de kommer fra. På en festning i Halden har et kjøkken holdt nivået i over tjue år og snakket fram bøndene i Østfold. Ved Bygdin, der veien slutter, tar et annet imot hele slakt fra garder i Vang i Valdres. Og i en gate i Volda serverer far og to sønner hjort fra egen jaktkvote og ramsløk de sanker selv.  

Hele dyret inn, alle stykningsdeler ut. Det høres enkelt ut, men det betyr at også kjeet må finne veien til et bord. Kjekjøtt finner sjelden veien til butikkene eller restaurantene, og kommer det ikke inn på et kjøkken, blir det kasta, malt opp til dyrefôr eller kokt såpe av.  

På Fondsbu blir kjeet middag, servert til folk som kommer dit for å gå på tur. Solbjørg Kvålshaugen har vært vertinne på Fondsbu i tjuefem år. Grønnsakene kommer fra Grøttebø i Lærdal, og til frokost får gjestene kurv fra Valdres, lokal ost og hjemmebakt brød. 

Årets kjøkken 2026 er Fondsbu Turisthytte DNT. 

Årets storkjøkken: SiA Mat og Drikke Kristiansand

Storkjøkken har i flere år vært den tynneste kategorien i Matprisen. I år var den full av gode kandidater. 

Ti faglærte kokker, to bakere og fire baristaer står på et kantinekjøkken i Kristiansand og lager mat til studenter. I Brumunddal lager fjorten kokker fem tusen middager i uka til sykehjem og hjemmeboende, og skriver gårdsnavnet på etiketten. Og i Bjørvika serveres 450 000 måltider i året, med en firedobling av økoandelen og matsvinnet vises fram på skjerm der folk setter fra seg oppvasken. 

Alle tre lager mat til folk som ikke har valgt kjøkkenet eller måltidet sitt selv. Studenter har mindre penger enn de fleste, og det er lett å møte det med det billigste som finnes. I stedet ble ferdigproduktene slengt ut, og erstattet av matlaging fra bunnen: kraftkoking, gryter, sauser og tusen liter suppe i uka. Den deilige poteten kommer ferdig skrelt fra en vernet bedrift i kommunen. 

Fire tusen lærende mennesker får glede av måltidene deres hver dag.  

Årets storkjøkken 2026 er SiA Mat og Drikke Kristiansand. 

Årets råvareprodusent: Saltfjell Rein

Alle de tre nominerte holder til i Nordland, og alle tre har tatt kontroll over et ledd de fleste overlater til andre. 

Et nedlagt bruk i Hamarøy ble reist opp igjen i 2019, og nå går Hereford i utmarka der. På Engeløya er flere hundre tonn potet berget fra å bli kastet, fordi noen nektet å godta at for liten og for stygg betyr avfall. Og lenger inne i fjellet har en familie kjøpt slakteriet sitt. 

Anlegget er mobilt og godkjent for storfe, gris, geit, sau og vilt, ikke bare rein. Foreløpig går bare rein gjennom det, men målet er at ingen bonde i området skal måtte sende dyra sine sørover for å slakte dem. Kjøttet saltes og røykes i lavvo, og om våren, når snøen smelter, henges det ut til tørk i den friske lufta. 

Familien Oskal på Saltfjellet er seks, og alle seks har egne rein. Familiebedriften tar vare på samiske mattradisjoner, og tilbyr et bredt produktmangfold direkte til kunde. 

Årets råvareprodusent 2026 er Saltfjell Rein. 

Årets produsent: Den Sorte Havre

De tre nominerte har alle tatt en råvare folk hadde begynt å glemme. Et korn som nesten var forsvunnet fra norske åkrer, er hentet tilbake av et ektepar i Våler i Østfold. På grensa mellom Ås og Frogn plukkes tjue tonn bringebær for hånd hver sesong, og noen av dem havner på Vinmonopolet. Og fra Hadeland til takene i Oslo, Stavanger og Trondheim flyttes bikuber etter hvor blomstene står og biene trives.  

Svarthavren er svart utenpå, har mer sunt fett og mindre karbohydrat enn den hvite, og hadde langsomt forsvunnet fra måltidene våre. Først vokste den bare i Ingunn og Johan Anstensruds egen jord. I fjor sto over tjuefem bønder på kontrakt med dem, all havren dyrka usprøytet, fire av fem kilo Debio-godkjent. 

Økologisk korn er lettere å love enn å ta imot. Bonden som ringer når kornet er modent, blir gjerne bedt om å vente til de andre har levert.  

Den Sorte Havre ville ikke vente! De bygde sin egen korntørke og i dag ligger tjueen produkter av svarthavre i butikkhyllene. 

Årets produsent 2026 er Den Sorte Havre 

Årets utfordring: Utdanningsdirektoratet

Under Arendalsuka sa Finlands tidligere statsminister Sanna Marin at den viktigste beredskapen et land har, er innbyggere som klarer seg selv over tid. Hvor skal den beredskapen komme fra, når matlaging og dyrking er det første som ryker i skolen? 

Beredskapslista fra myndighetene sier at du skal ha mat i skapet. Den sier ingenting om at du skal kunne lage den. Hvor godt fungerer egentlig lageret hvis du ikke vet at byggryn må kokes?  

I formålsparagrafen til opplæringsloven står det at elevene skal utvikle kunnskap og ferdigheter for å mestre livene sine. Under står de fem grunnleggende ferdighetene lesing, skriving, regning, digitale og muntlige. Hvor mye av dette handler om å lage mat? 

Mat og helse ser ut til å være faget som ryker først. Timene blir hentet inn i andre fag, og læreren som settes inn, har ofte ikke utdannelse i faget. Det finnes gode mat og helse-timer og dyktige lærere, men de henger på enkeltpersoner. 

Og dette er ikke bare ett fag! Å doble en oppskrift er brøk. Å handle inn til tjue personer for en fast sum er budsjett. Deig som hever er mikrobiologi, sylting er kjemi, og hvorfor vi spiser det vi spiser, er historie. Hvor maten kommer fra, er samfunnsfag. Mat gir en praktisk og tverrfaglig vei inn i skolefagene. 

Dette er ikke et krav om å spre frykt i klasserommet. Det handler om å dyrke noe og spise det etterpå: en rabarbra som er klar før sommerferien, en potet som klarer seg til elevene kommer tilbake i august. En halv dag i mai er nok til å sette den! 

Utfordringen er denne: gi mat og helse-faget faglærte lærere, timer som ikke kan hentes inn i andre fag, og et sted å dyrke. Ikke minst, skriv mat inn som et praktisk og tverrfaglig tema å jobbe med i andre fag.  

Det hjelper ikke å være god til å lese hvis du sulter i hjel! 

Årets utfordring 2026 går til Utdanningsdirektoratet. 

Årets formidler: Maihaugen

Dette var en av de vanskeligste kategoriene i år, og juryen brukte lang tid på å fatte en beslutning. Alle de tre nominerte gjør i grunnen det samme: de får folk til å se hvor maten kommer fra. Langs veiene i Oslo står det mat de fleste suser forbi, og en av de nominerte har sanket den siden 2014 og skrevet boka som brukes i undervisning. På landslagets bord kom kravet om mer økologisk mat fra spillerne selv, og kokken deres setter fram norske råvarer, frukt og grønt for et publikum ingen kampanje kan kjøpe. Og på et museum på Lillehammer har det stått mat på bordet siden 1913. 

Da annonserte Anders Sandvig etter gamle spekeskinker og hengte dem i stabburet på Bjørnstad. Året etter bakte ei kvinne fra Gausdal flatbrød i eldhuset. Museet har to hundre gamle hus, og mange av dem er fjøs, stabbur, matbuer og kornkamre. 

I dag setter fjerdeklassinger poteter om våren, henter dem om høsten og baker lefse. Budeia kinner smør på setra mens folk får se på. Under julemarkedet parterer museumsbøndene en gris foran publikum. Noen reagerer, men det er der maten kommer fra. 

Hundre og femti tusen mennesker var innom museet i fjor. 

Årets formidler 2026 er Maihaugen. 

Årets salgskanal: Biri Landhandel

På et fjell mellom Valdres og Hallingdal holder en kjøpmann åpent hele året, også når hyttene står tomme. Åtte eiere, sju av dem matprodusenter, står bak en landhandel i Innlandet. Og i et hus fra 1899 midt på Vossevangen står varer fra over førti produsenter i hyllene. 

Landhandelen åpnet i november 2024, fordi bøndene rundt ikke hadde noe sted å selge det de laget. Nå står eggene fra Skoug der, kjøttet fra Kluke, melet fra Fokhol og Holli, og melk og ost fra gårder i nærheten. Glassflaskene og eggkartongene tas i retur, og alt som selges, er norsk. Ifølge Matfylket Innlandet har de den desidert største lista over lokalmatleverandører i fylket. 

De tar også inn de aller minste, dem som ennå ikke har et navn folk kjenner, og gir dem en hylle å stå i. Første hele driftsår omsatte butikken for 3,2 millioner kroner, og gårdene som eier den, har alle solgt mer siden. 

Årets salgskanal 2026 er Biri Landhandel

Debioprisen: Vange gard

Debioprisen krever at det står Ø på papiret, men alle de tre nominerte har fått til mer enn det. Ute på Helgelandskysten drives den eneste økologiske gården i kommunen uten traktor, med salt kokt ned fra havet utenfor. I Vik i Sogn har en gard vært økologisk siden 1989, da forrige generasjon la om. Og mellom Jostedalsbreen og Sognefjorden gir fire mål jord fire årsverk på et bruk ingen regnet som verdig å drive på.  

Førtito mjølkekyr beiter midt i bygda fra mai til oktober, så folk som handler på butikken, kan få øye på dem. Om sommeren bufører de dyra over fjellet, slik det alltid har vært gjort der. Naturbruksskolene i Vestland kommer på besøk, og femti osteentusiaster fra hele verden gikk gjennom fjøset en sommerdag i 2024. 

Turid Haga Vange og Joar Tistel holder foredrag for dem som vil lære, og sier ifra til dem som ikke vil lytte. Da tilskuddet til økologisk mjølk ble kuttet i vest og i nord, gikk det ikke stille for seg. Mye av mjølka de produserer, blir ikke videreforedlet som økologisk. De driver økologisk likevel. 

Debioprisen 2026 går til Vange Gard.

KokkeKarlas stipend: Rikke Gjerde

Tjuefemåringen har vært med på å bygge et kjøkken fra ingenting til to Michelin-stjerner. Hun kunne bedt om å få reise hvor som helst i verden, men ønsket er å få reise rundt her i Norge, til et ysteri, til et slakteri og til et fiskevær. 

Kokken er fra Bergen og har jobbet på Gaptrast siden oppstarten i 2024. Hun tok selv kontakt da hun ville videre i faget, fordi hun hadde hørt at kjøkkenet var opptatt av lokale råvarer og av folka som produserer dem. Der jobber de tett med en økologisk gård på Radøy, og siden hun begynte, har interessen for tradisjonsmat bare blitt større. 

Stipendet vil hun bruke tre steder i Norge. Først på Ostegården, for å være med på gårdsdrift og ysting og se hele veien fra melk til ost. Så til en plass der partering er en del av den daglige drifta, for å lære hvordan det kan bli mat av hele dyret. Til slutt vil hun dra nordover, dit fisket har vært levebrød i generasjoner, for å lære om råvarer som er på vei ut av kjøkkenene, fra menneskene som kan alt om dem.  

Hun skriver selv at hun ønsker å bli en stødig og kompetent kvinnelig kokk. Det er nøyaktig det KokkeKarlas legat er til for.  

Juryen tar henne på ordet og ønsker lykke til! 

KokkeKarlas stipend 2026 går til Rikke Gjerde.