Nominerte 2026

De nominerte for 2026 fordeles på åtte ulike priskategorier: Matprisen, Årets kjøkken, Årets storkjøkken, Årets produsent, Årets råvareprodusent, Årets formidler, Årets salgskanal, og Debioprisen. Du kan lese juryens begrunnelse for nominasjonene på denne siden.

Nominasjonskriteriene til de ulike prisene finner du her.

Matprisen

Dyster Gård
I Ås, et steinkast fra landbruksuniversitetet, driver Johan og Tove Bjørneby Dyster Gård, og de gjør selv nesten alt et gårdsbruk kan gjøre. På to tusen mål dyrker de korn, åkerbønner, raps og grasfrø, og alt fôret dyra spiser, vokser her. Storfeet og frilandsgrisene blir slaktet i eget slakteri, skåret opp på gården og solgt over disk i gårdsbutikken, som ligger midt mellom fjøs og jorder. Det som ikke går som stykningsdeler, blir pølse, pålegg og spekemat, og over tid har de avlet fram sin egen krysning, Dysterfe, med en unik marmorering og mørhet.

Ingenting av dette skjer bak lukkede dører. Hver uke er mellom 200 og 300 mennesker innom for å handle eller se på dyra.

Det kongelige hoff, kjøkkenseksjonen
Innafor porten på Slottsplassen ligger et kjøkken de fleste bare får høre om. Der har Nicolai Lundsgaard vært leder av kjøkkenseksjonen i tretten år. Han bygger menyene på landet vårt, med fisk og skalldyr fra kysten og grønnsaker fra jorda i nærheten av der de er. Bikubene står i Dronningparken, og noen råvarer går rett inn på kjøkkenet fra Bygdø kongsgård. 

Nicolai holder seg ikke bare innafor portene. Han dømmer i konkurranser og sitter i juryer over hele landet. Både gjester og fagfolk får lytte til fortellingene hans om råvarene og håndverket. 

Når statsoverhoder fra andre land spiser i Norge, er det Norge de spiser.

Norsk Seterkultur og Valdresmeieriet
Om sommeren går dyra fritt i fjellet og beiter det graset som til enhver tid smaker best. Om høsten kommer de ned igjen med mjølka. Slik har det vært lenge, men i dag er det under 750 seterbrukere igjen i landet.

Norsk Seterkultur ble stiftet i 1999 for å holde kulturen levende, og har siden sendt innspill til jordbruksforhandlingene hvert eneste år, holdt stølskurs og fått setertilskuddet hevet fra 50 000 kroner i 2019 til minst 120 000 i 2026. I desember 2025 kom den norsk-svenske seterkulturen inn på UNESCOs liste over immateriell kulturarv.

Valdresmeieriet gjør bufaringa om høsten om til osten Bufar laget på stølsmelk, og dette i en slik skala at flere får tilgang til den unike smaken av fjellet.  

Årets kjøkken

Brør bar og bistro
I Halkjelsgata i Volda ligger Brør, drevet av far Tore og sønnene Vidar og Håvard Gjersdal Våde. De lager maten og brygger ølet som står på bordet. Sønnene har vært med på reisen fra jord til bord gjennom oppvekst på familiegarden.

Om våren sanker de ramsløk og granskudd, om høsten sopp og mjødurt. Hjorten kommer fra jaktkvota på garden, og frukt og bær hentes i hager der de ellers ville råtnet på bakken. Kje og villsau, som få andre spør etter, står selvklart på menyen.

Ingenting av dette står skrevet noe sted. De går ut i lokalet og forteller det selv.

Fondsbu Turisthytte DNT
Ved Bygdin, der veien slutter, ligger Fondsbu, og der har Solbjørg Kvålshaugen vært vertinne i tjuefem år. Hun kjøper hele slakt direkte fra garder i Vang i Valdres – gris fra Ellingbø, lam fra Sveji, kalv fra Katevoll, hjort fra en lokal jeger, kje fra Beito – og lar ingenting gå til spille. Hele dyret går inn på kjøkkenet, og alle stykningsdeler ut i matsalen. Poteten og grønnsakene kommer fra Grøttebø i Lærdal så lenge sesongen varer, og frokosten er kurv fra Valdres, lokal ost og hjemmebakt brød.

Kjekjøttet finner sjelden veien til butikkene eller restaurantene. Kommer det ikke inn på et kjøkken, blir det kasta, malt opp til dyrefôr eller kokt såpe av. På Fondsbu blir det middag.

Restaurant Curtisen
På festningen i Halden ligger Curtisen, åpnet av Kurt Øraas i 2004. Etter hans bortgang fører nå Sebastian Engh stedet videre på den samme grunnmuren: gode råvarer, kort vei til produsenten, med mat og vin som hører sammen.

Bonden, produsenten og råvarene i eget fylke står i sentrum. Menyen begynner i jorda, med rotgrønnsaker og rødbetsuppe, og følger sesongens gang. Engh står selv i kokkemiljøet og snakker fram byen sin langt utenfor Halden som fersk matambassadør for fylket sitt.

Curtisen har servert mat på festningen i over tjue år, og har hele tida vært et av stedene produsentene i Østfold har kunnet regne med.  

Årets storkjøkken

Cares
I Bjørvika spiser 2 750 mennesker lunsj i samme hus, og det er Cares som lager maten. I 2023 la de og DNB en matstrategi som ble vedtatt helt oppe i konsernledelsen, og siden har andelen som velger plantebasert til lunsj mer enn doblet seg. I dag setter kjøkkenet ut flere vegetariske retter enn retter med kjøtt eller fisk, rødlistet fisk står ikke på menyen, og torsken er byttet ut med sei.

Andelen norske råvarer har gått fra 17 til 31 prosent på tre år, og innkjøpet av økologiske varer er firedoblet siden 2022.

På skjermen i retursonen, der folk setter fra seg oppvasken, står det hvor mye mat som ble kastet i dag.

SiA Mat og Drikke Kristiansand
I Kristiansand står ti faglærte kokker, to bakere og fire baristaer på et kantinekjøkken som lager mat til studenter. For noen år siden bar de ut ferdigproduktene og begynte å koke fra bunnen – kraft, gryter og sauser – og om høsten koker de tusen liter suppe i uka. Suppa er det de selger mest av.

Poteten og grønnsakene kommer ferdig skrelt fra KSI Varodd, en vernet bedrift i kommunen. Studentene forsyner seg selv og betaler etter vekt, og da forsvant nesten alt matsvinnet. Vann og frukt er billig, brus og energidrikk er dyrt. Om lag 4 000 mennesker spiser der hver dag.

Tømmerli Produksjonskjøkken Ringsaker
På Tømmerli i Brumunddal lager fjorten kokker fem tusen middagsporsjoner i uka, til sykehjem, dagsentre, omsorgsboliger og folk som bor hjemme i Ringsaker. På etiketten står det hvilken gård råvaren kommer fra: kyllingen er økologisk og kommer fra Hovelsrud, eggene fra Langsveen, melka fra Hovde, kålen, agurken og blomkålen fra Lønne, nypotetene fra Gubberud i juli og august, det økologiske speltmelet fra Ousdal og de økologiske solbærene fra Alhaug.

I fjor kom seksten hele lam og sekstiåtte halve griser inn på kjøkkenet og ble skåret ned der.

Regelverket for offentlige innkjøp gir rom for tjue prosent lokalt. Ringsaker kommune kjøpte for én million kroner fra bønder i egen kommune i fjor. 

Årets produsent

Bringebærlandet
På grensa mellom Ås og Frogn står bringebærene til Roy Andersen på friland, og han plukker rundt tjue tonn i sesongen. Halvparten selges over disk i gårdsutsalget den sommeren de blir høstet, resten går inn på foredling. Han bruker ikke ugressmidler, men henger opp luktfeller mot skadedyra og sprøyter med olje og såpe, og bærene plukkes av skoleungdom og studenter.

Bringebærlandet er den eneste i Norge som lager bringebærvin for salg. Den står i bestillingsutvalget på Vinmonopolet, om bord på Hurtigruta og hos gode restauranter.

Et frossent bringebær, trukket i to lag sjokolade, ligger i Meny-hyller over hele landet.

Den Sorte Havre
I Våler i Østfold tok Ingunn og Johan Anstensrud over slektsgården hans og begynte å dyrke et kornslag nesten ingen dyrket lenger. Svarthavren er svart utenpå, har mer sunt fett og mindre karbohydrat enn det hvite, og hadde langsomt blitt borte fra norske åkrer. De hentet den tilbake.

Først vokste den bare i deres egen jord. I fjor sto mer enn tjuefem bønder på kontrakt, all havren dyrket usprøytet, og fire av fem kilo Debio-godkjent – resten fra bønder som er i karens, eller som vil prøve. Når kornet er modent, skal det tørkes, og heller enn å vente på at noen andre skal gjøre det, har de bygd sin egen korntørke.

I dag ligger tjueen produkter av svarthavre i butikkhyllene.

Heier Du Rietz
På Hadeland står bikubene til Liv Ragnhild Heier og Alexander Du Rietz på bakken. I Oslo, Stavanger og Trondheim står de på tak. Om sommeren står kubene i villbringebæret på Hadeland, og honningen blir nesten hvit; når trekket er over i lavlandet, flytter de biene til røsslyngen i Rendalen, og da blir den mørk.

Det gamle fjøset på gården sto tomt i tjue år før de tok det i bruk igjen. Nå tar de imot brukt bivoks fra birøktere over hele landet, smelter den om og støper nye voksplater, arbeid som før måtte sendes til Danmark og tilbake.

Rundt en tredel av maten vi spiser, er avhengig av at noen pollinerer den.

Årets råvareprodusent

Fonn-Holand Gård
På Engeløya i Steigen dyrker Dina Fonn Sætre og Henning Holand potet og gulrot under midnattssola. Da de begynte i 2018, ble fire av ti poteter sortert bort fordi de var for små, for store eller ikke pene nok, med krava som kom fra butikkhyllene, ikke fra jorda.

De minste, under tretti gram, ble kalt avfall. Nå ligger de i egen pakning i butikker over hele landet, og flere hundre tonn er berget. Gulrøttene selger de uvaska, i firekilosposer, fordi uvaska gulrot smaker bedre og holder seg lenger. Og de tjue tonnene med gulløye som ingen butikk ville ha, ble til akevitt.

Saltfjell Rein
På Saltfjellet driver familien Oskal med rein, seks i tallet, og alle seks har egne dyr. Per Ole Oskal slakter hjemme, og for tre år siden kjøpte de opp slakteriet – et mobilt anlegg godkjent for storfe, gris, geit, sau og vilt, ikke bare rein. Foreløpig går bare rein gjennom det, men målet er at bønder i området skal slippe å sende dyra sine sørover.

Kjøttet blir saltet og røykt i lavvo, og om våren, når snøen smelter, henges det ut til tørk i den friske lufta. De selger alt selv, til restauranter, på torg og gjennom REKO, og skinn og horn følger med.

Røkt pinnekjøtt av rein er det de selger mest av før jul.

Steinura Gård
I Hamarøy i Nordland lå et gårdsbruk nedlagt, helt til Hanne Sofie Juntunen Jenssen og Bernt Halvard Hansen tok over i 2019 og begynte med Hereford. Kyrne går i utmarka om sommeren, og grovfôret slår de selv. Steinura betyr det stedet er: stein og ur.

Året etter fikk de spørsmål om å selge kjøtt lokalt og prøvde. Nå går det økologiske storfekjøttet deres til Tranøy Fyr, til Hamsunsenteret, til kafeer og til folk i bygda, gjennom hele året.

Økologisk storfekjøtt er nesten ikke å få kjøpt i butikk i Norge.

Årets formidler

Aron Espeland og Norges herrelandslag i fotball
Kravet kom fra spillerne selv. Landslaget ville ha mer økologisk mat og bedre råvarer på bordet.

Aron Espeland er kokk for Norges herrelandslag i fotball og har selv vunnet verdensmesterskapet for unge kokker. Det han serverte spillerne under VM, var norske råvarer, frukt og grønt. Barn som følger landslaget, ser også hva laget spiser, og en gulrot i handa på en de ser opp til, har langt mer kraft enn en kampanje eller formanende foreldre.

Før mesterskapet gikk laget ut og fortalte om økologisk og klimavennlig mat. Gjennom dette satte de på agendaen at sunn mat og sportslige prestasjoner henger sammen, og deres matengasjement nådde nasjonale og internasjonale medier. 

Håndplukk v/Kristin H.R. Nielsen
I Oslo vokser det mat langs veiene, og de fleste går forbi den. Kristin H. R. Nielsen begynte å sanke i 2014 og har holdt på siden, og som hun selv skriver: ville vekster koster ingenting, bare sol og regn.

Boka hennes heter Håndplukk, er trykt i flere opplag og brukes som pensum på matfaglige utdanninger. Hun foreleser om bruk av naturens råvarer og blir hentet inn på matstudiet i nord når det handler om sanking. Restauranter i Oslo kjøper det hun plukker, og hun har sanket både til kokkelandslaget og til Kongeskipet.

Hver gang gressklipperne til Bymiljøetaten går amok, sier hun fra.

Maihaugen, Stiftelsen Lillehammer museum
På Maihaugen står to hundre gamle hus, og mange av dem er fjøs, stabbur, matbuer og kornkamre. I 1913 satte Anders Sandvig inn en annonse fordi han ville ha modne spekeskinker, og de ble hengt opp i stabburet på Bjørnstad, som var flyttet dit fra Vågå. Året etter bakte Rønnaug Knudsen fra Gausdal flatbrød i eldhuset. Maten har vært en del av museet siden.

I dag setter fjerdeklassinger poteter om våren, henter dem om høsten og baker lefse av dem, og på setra kinnes smøret mens folk står og ser på. Under julemarkedet parterer museumsbøndene en gris foran publikum. Noen synes det er ubehagelig, men det er der maten kommer fra. Hundre og femti tusen mennesker var innom i fjor.

Årets salgskanal

Biri Landhandel
I Birivegen på Biri ligger en butikk som åtte personer eier sammen, og sju av dem er bønder. De åpnet i november 2024 fordi det ikke fantes noe sted å selge det de laget, og nå står melka fra Biri gårdsmeieri i hylla, eggene fra Skoug, kjøttet fra Kluke, grønnsakene fra Korsviken, geitosten fra Ystelyst og det økologiske melet fra Fokhol og Holli. Glassflaskene og eggkartongene tar de i retur.

Alt som selges, er norsk, og det meste kommer fra Biri og mjøsområdet. De tar også inn de aller minste, dem som ennå ikke har et navn folk kjenner.

Første hele driftsår omsatte landhandelen for 3,2 millioner kroner.

Joker Vaset
På fjellet mellom Valdres og Hallingdal ligger Vaset, der det er fullt i feriene og stille resten av året. Harald Lasskogen driver Joker-butikken der, som familien har hatt i generasjoner, og han holder åpent hele året – også når hyttene står tomme og bygda alene skal bære butikken.

Han leter etter nye lokale produsenter og tar dem inn, og Rørosmeieriet og Hovelsrud kylling står i hylla. Kortdatovarer satte han ned prisen på lenge før det ble vanlig. Hos ham henger reservenøkler til hytter, posten kan hentes, og har du glemt noe, ordner han det.

MatAuk
Midt på Vossevangen, mellom torget og Vangskyrkja, står Folkvang fra 1899, et hus som rommet kolonialhandel da det var nytt. Der åpnet Ellen Trulsdatter Astrup MatAuk for under et år siden. Hun er geograf og har jobbet i avfallsbransjen, og har sett hvor mye som ikke blir brukt. 

Da hun startet, hadde hun atten produsenter, og nå har hun over førti, fra Voss, Hardanger, Sogn og Bergen. I hylla står grasfôra fjordfe, kje, utegris og vilt fra gardsslakteri i området, og ved siden av ligger talg, kraftbein og ferdigkokt kraft. Kafeen og butikken deler kjøkken, slik at varer som nærmer seg utgangsdato, blir suppe, toast eller vaffelrøre.

Første driftsår ligger an til fire millioner kroner i omsetning. 

Debioprisen

Bøtun gård
Mellom Jostedalsbreen og Sognefjorden, 240 meter over havet, ligger et småbruk med seks mål fulldyrket jord. På papiret er det ikke drivverdig. Mathilde og Martin Buch Larsen dyrker over tretti sorter grønnsaker på fire av målene, og like mange sorter snittblomster.

Grønnsakene går til tolv reiselivsbedrifter i bygda og til rundt femti familier som henter kasse fra mai til oktober, og det som blir til overs, blir syltetøy, fermentert kål, urtesalt og sjokolade med mynte og jordbær fra hagen. Ø-merket henger i butikken og gullmerket i kafeen, mens skoleklasser, kokker og turister går gjennom hagen.

Fire mål gir fire årsverk.

Melkvika Heimgard
Ute på Helgelandskysten ligger den eneste økologiske gården i kommunen. Her går det ingen traktor. Saltet til fenalåret kokes ned fra havet utenfor og fôret slås og hesjes der dyra beiter. På inn- og utmark som har grodd igjen gjennom generasjoner ryddes nå fram igjen, så dyra kan søke ly i restaurerte bygninger. Ungdom fra bygda er med og lærer håndgrepene av folk som vokste opp med dem.

Melkvika vil ikke stå alene om dette. De kjøper slakt fra andre økobønder til nær det dobbelte av Nortura-prisen, og i fjor samlet de bøndene i Lurøy og Rødøy til julebord.

Da de solgte direkte til forbruker for første gang, var alt borte på en time.

Vange Gard
I Vik i Sogn går kyrne til Turid Haga Vange og Joar Tistel på beite midt i bygda fra mai til oktober, slik at folk som handler på butikken, ser dem. Foreldrene hennes la om til økologisk i 1989, og i dag er det 42 mjølkekyr, 450 mål og store fjellbeiter. Om sommeren bufører de dyra over fjellet, slik det alltid har vært gjort her, og grovfôret dyrker de selv.

Gården er ikke lukket. Naturbruksskolene i Vestland kommer på besøk, femti osteentusiaster fra hele verden gikk gjennom fjøset en sommerdag i 2024, og Turid har vært inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft siden 2016.

Mye av mjølka de produserer, blir ikke videreforedlet som økologisk. De driver økologisk likevel.